Bare omtrent en tiendedel av historiene mine ble skrevet for områdene science fiction og fantasy. Jeg var det man kalte en høy-produktiv forfatter, og disse sjangerne var ganske enkelt ikke store nok til å ta imot alt jeg kunne skrive. Jeg skapte meg opprinnelig et navn innenfor andre sjangere i de åtte årene før intervjuet hos Street & Smith.

Uten at si for mye om det, betraktet Campbell hoveddelen av de historiene jeg gav ham som fantasy og ikke science fiction, noe som er noe helt annet. Noen av historiene mine trykte han ivrig som science fiction – blant andre Final Blackout. Faktisk mange flere. Jeg hadde selv en viss vitenskapelig bakgrunn fordi jeg hadde gjort noe nybrottsarbeid innenfor raketter og flytende gasser, men på dette tidspunktet studerte jeg de forskjellige grenene av menneskets tidligere kunnskap, for å se om det noensinne hadde funnet frem til noe som var holdbart. Dette og en kjærlighet til de eldgamle fortellingene som nå kalles Tusen og én natt, fikk meg til å skrive temmelig mye fantasy. For å kunne ta seg av dette fantasy-materialet, startet Campbell et nytt blad, Unknown. Så lenge jeg skrev romaner til det, fortsatte det å eksistere. Men så kom krigen og jeg og andre dro ut, og jeg tror at Unknown bare varte i omtrent førti måneder. Slike romaner var temmelig vanskelige å få fatt i. Og de var ikke egentlig Campbells sterke side.

Så hvis det er noen som forsøker å påstå at science fiction er en gren av fantasy eller en utvidelse av den, så kolliderer det dessverre med en hevdvunnet, profesjonell bruk av uttrykkene. Dette er en tid med blandede sjangere. Jeg hører forskjellige musikkformer som er rørt sammen til en suppe. Jeg ser så mange forskjellige danseformer som er floket sammen til én «dans», at jeg ikke kan la være å undre meg over om koreografene i det hele tatt kjenner de forskjellige danseformene lenger. I dag finnes det et begrep i omløp om at det bare er konflikt som skaper noe nytt. Det var kanskje filosofen Hegel som innførte dette, men han sa også at krig var nødvendig for folkets mentale sunnhet og en masse annet sprøyt. Hvis alle nye tanker må springe ut fra konflikten mellom gamle ideer, må man dermed benekte at jomfruelige ideer kan oppstå.

Så hva ville den rene science fiction så være?

Man har formodet at science fiction må komme fra en periode da vitenskapen eksisterer. Men med fare for å skape diskusjon og ramaskrik – noe jeg har risikert hele mitt liv, og har opplevd, men aldri har blitt plaget av, og har fortsatt å gjøre jobben min uansett – vil jeg gjerne påpeke et par ting:

Science fiction kommer IKKE etter at en vitenskapelig oppdagelse eller utvikling har skjedd. Den varsler om mulighetene. Den er en bønn om at noen skal arbeide med fremtiden. Men den er likevel ikke en profeti. Den er drømmen som går forut for det daggryet der oppfinneren eller vitenskapsmannen våkner opp og går til sine bøker eller til sitt laboratorium med ordene: «Jeg lurer på om jeg kunne få denne drømmen til å gå i oppfyllelse i den virkelige vitenskapens verden.»

Du kan gå tilbake til Lukianos fra det andre århundret eller til Johannes Kepler (1571–1630) – som grunnla moderne dynamisk astronomi og som også skrev Somnium om en tenkt romreise til månen – eller til Mary Shelley og hennes Frankenstein, eller til Poe eller Verne eller Wells og gruble over om dette virkelig var science fiction eller ikke. La og ta et eksempel: En mann finner opp en eggevisp. Senere skriver en forfatter en historie om en eggevisp. Han har ikke dermed skrevet science fiction. La oss fortsette med eksemplet: en mann skriver en historie om metall som når man vrir på det, visper et egg, men at det aldri før har eksistert et slikt redskap i virkeligheten. Han har nå skrevet science fiction. En uke eller hundre år senere er det en annen som leser den historien og sier: «Vel, vel. Det kan kanskje gjøres.» Og lager en eggevisp. Men uansett om det var mulig at man kunne vri på to metallbiter for å vispe egg eller ikke, eller uansett om noen gjorde det etterpå eller ikke, så har denne mannen likevel skrevet science fiction.

Hvordan ser du på dette ordet «fiction»? Det er en slags homograf. I dette tilfellet betyr det to forskjellige ting. En litteraturprofessor vet at det betyr «et litterært verk hvis innhold er skapt av fantasien og ikke nødvendigvis bygger på fakta; den litterære kategorien som omfatter verker av denne art, inklusive romaner, noveller og skuespill». Det kommer fra det latinske ordet fictio, noe som lages eller formes, av fictus, perfektum partisipp av fingere, berøre, danne, forme.

Men når vi setter ordet sammen med «science» (vitenskap) og får «science fiction», får ordet «fiction» to betydninger i den samme anvendelsen: 1) vitenskapen som brukes i historien, er i det minste delvis fiktiv; og 2) enhver historie er fiction (noe oppfunnet, skjønnlitteratur). American Heritage Dictionary of the English Language definerer science fiction som «skjønnlitteratur der vitenskapelige utviklinger og oppdagelser danner et element i handlingsforløpet eller bakgrunnen; spesielt et skjønnlitterært verk som bygger på forutsigelsen av fremtidige vitenskapelige muligheter.»

Så ut fra ordboksdefinisjonen og en masse diskusjoner med Campbell og forfatterkolleger i den perioden, har science fiction noe å gjøre med det materielle universet og vitenskap. Disse kan omfatte økonomi, sosiologi, medisin og slike ting, som alle har et materielt grunnlag.

Hva er da fantasy?

Vel, tro meg, hvis det utelukkende dreide seg om anvendelsen av en livlig fantasi, så ville en masse økonomer og folk i regjeringen og slike ting, være fullstendig kvalifiserte forfattere! Å bruke ordet «fantasifull» på «fantasy», er det samme som å kalle et helt bibliotek «noen ord». Det er et for overforenklet og generelt uttrykk.

I våre moderne tider har mange av de ingrediensene som utgjør «fantasy» som en type skjønnlitteratur, forsvunnet fra arenaen. Man kan knapt engang finne dem i leksika mer. Disse emnene var spiritisme, mytologi, magi, spådomskunst, det overnaturlige og mange andre emner av denne typen.

Ingen av dem hadde egentlig noe å gjøre med det virkelige universet. Det betyr ikke nødvendigvis at de aldri har hatt noen gyldighet eller at de ikke vil komme tilbake igjen. Det betyr bare at mennesket for tiden fråtser i materialisme.

Hoveddelen av disse emnene består av falske data, men det kommer sannsynligvis aldri en tid da alle slike fenomener er forklart. Hovedårsaken til at en så enorm mengde med kunnskap har forsvunnet av syne, er at materielle vitenskaper har hatt en lang rekke suksesser. Men jeg legger merke til at hver eneste gang den moderne vitenskapen tror at de har kommet helt til bunns i alt sammen, støter den på (og tar noen ganger i bruk) slike ting som de egyptiske mytene om at mennesket stammer fra søle, eller noe slikt. Men det eneste jeg prøver å si her, er at det finnes en hel samling av fenomener som vi ikke kan klassifisere som «materielle». De er de ikke-materielle, ikke-univers emnene. Og uansett hvor gale mange av de gamle forestillingene måtte være, eksisterte de likevel. Hvem vet om det ikke var noen biter av dem som hadde en viss gyldighet? Man ville bli nødt til å studere disse emnene for å få en fullstendig forståelse av all den kunnskapen og troen som er mulig. Jeg åpner ikke døren for at noen skal si at jeg tror på alle disse tingene; jeg sier bare at det finnes en annen sfære enn målbevisst – og til og med enfoldig – materialisme.

Innenfor litteraturen defineres «fantasy» i ordboken som «litterær eller dramatisk skjønnlitteratur som kjennetegnes av svært fantasifulle eller overnaturlige elementer». Og selv det er en litt begrenset definisjon.

Så fantasy kunne betraktes som enhver form for skjønnlitteratur som tar for seg elementer som spiritisme, mytologi, magi, spådommer, det overnaturlige og så videre. Tusen og én natt var en samling av fortellinger fra mange, mange land og sivilisasjoner – ikke bare fra Arabia som mange tror. Den opprinnelige tittelen var Tusen og én natts underholdning.Den er full av eksempler på fantasy fiction.